Jotun – starten

26-åringen Odd Gleditsch er utstyrt med aksjegjeld, styrmannseksamen og selgertalent da han i 1920 tar de første stegene for det som i dag er Jotun-konsernet. En farvehandel utviklet seg til et konsern med 36 produksjonsanlegg i 21 land, 69 selskaper i 44 land og representasjon i over 90 land. En håndfull medarbeidere la grunnlaget for dagens 9.500 ansatte. Hvordan?

Jotuns administrerende direktør i dag, Morten Fon, er ikke i tvil om årsaken. 
– Måten Odd Gleditsch senior bygget opp Jotun på, var allerede i den spede starten preget av verdiene som ble grunnsteiner i konsernet. Lojalitet, omsorg, respekt og mot, sier han.

Med to tomme hender, optimisme og salgstalent

La oss ta en tidsreise tilbake. Året er 1926. Odd Gleditsch senior har lagt bak seg noen tøffe sesonger med hvalfangst. Han var 15 år da han mønstret på, og kom hver gang tilbake med fortjeneste på ting han så en mulighet til å selge om bord.

Styrmannsskolen tok han i 1914, og etter seks år som sjømann ville han satse på aksjehandel. Det hadde søsteren tjent mer på, enn hva han hadde fått til på sjøen. Men aksjespekulasjoner gikk slett ikke bra for ham. Økonomisk krisetid førte til mange tapte penger i en mengde selskaper, og det er med en solid gjeld han likevel satser på sin egen fargehandel og skipsrekvisitaforretning 8. mai 1920. Det skjer i lokalene der foreldrene tidligere har drevet både glassmagasin og kullforretning, i bygården der han vokste opp. Her var det liv, og moren måtte trå til siden faren var en lidenskapelig jeger.

Dette forteller han selv i et intervju: "Mor hadde ni urolige unger å sørge for, og måtte jevnlig ta seg av butikken for å skaffe brød til oss alle. Far var nok mer interessert i jakt enn i forretning – når bare bikkjene jaget godt, fikk det ikke hjelpe om ikke butikken gikk like bra."

Likte seg best på veien

Kongensgate 6 i Sandefjord

Det skorter altså ikke på mot. Han overlater like godt butikken til to ansatte, og farter helst rundt til nye kunder i en ombygd Ford. Han er ikke redd for å ta i et tak, og gjør all slags arbeid. Det skorter jo både på penger og kredittvilje. «Jeg var min egen selger, min egen reisende. Jeg brød meg ikke om å stå i forretningen, måtte farte rundt», sa han selv, og medga at det var en strevsom tid. Men optimismen ble ikke svekket av det. 

Til nå har han sunget og spilt på lokale scener på fritiden. Revytalentet hans og evnen til å underholde andre snakkes det lenge om. Men når han gifter seg med Fanny Vibetoe i 1921, satses det fullt og helt på forretningsdrift. Slik svarer han selv på om det ikke hadde seg slik at han egentlig ble oppdaget av datidens kjente scenekunstnere:  «Nei. Bedre enn det. Jeg ble oppdaget av Fanny Vibetoe, som ble min kone. For å være helt ærlig vil jeg vel si at vi oppdaget hverandre.»


Styrmannen med aksjeerfaring vil dermed vise seg som en god kremmer med tiden, en som ikke blir motløs av de som ikke vil ha hans ukjente produkter inn i hyllene sine. Her slo sjarmen like godt an som fra revyscenene i distriktet. Det trengtes, for da han giftet seg hadde han en bør på 84.000 kroner i gjeld fra aksjemeglertiden.

Muskelkraft måtte til

En gammel motorsnekke legger ut fra en kai på Gimle, like utenfor Sandefjord. I tillegg til tre mann, består lasten av en drakjerre og malingfylte spann. Den legger til kai i sentrum, og det blir fart i de tre om bord. Drakjerra fylles av spann – en går bak for å skyve, de to andre foran for å dra. Målet i dag er ikke hvalkokeriene eller Framnæs mekaniske verksted. Nei, nå skal maling sendes med jernbanen, og leveres til fargehandlere rundt omkring i landet. 

Odd Gleditsch senior tar i 1926 over Jotun Kemiske Fabrik AS etter at de gikk konkurs i 1925. I 1928 sikres Gimle Oljemølle av ham og investor Ole Aanderud Larsen. Nå er han godt i gang med å legge om og effektivisere driften. En driftsbestyrer, en bokholder og en deltids kontordame er ansatt, i tillegg til at en formann og en altmuligmann i fabrikken blir ansatt i 1926.


Jotun Kemiske Fabrik AS

Primitiv produksjon

Gleditsch senior viser en evne til å orientere seg raskt i terrenget, det kommer godt med i utviklingen av Jotun og Vera Fabrikker. Maskineriet er primitivt i begynnelsen ved Jotun Kemiske Fabrik AS. Det består av en elektrisk motor, tre traktemøller, en såkalt 1-vals-mølle og tre små prøvemøller i tillegg til dunker og tomfat hvor man rørte malingen med treårer. Sortimentet er også enkelt; rød blymønje, bunnstoff, interiørmaling, blyhvittpasta, sort pasta og sinkhvitt pasta. I 1927 blir den første moderne valsemøllen anskaffet, til tross for dårlig med egenkapital i selskapet. Det ender med at Gleditsch kjøper den for egen regning sammen med grosserer Carl Bøyessen fra Oslo og styreleder Ole Aanderud Larsen. Slik ble utviklingsmulighetene sikret.


Smilet, «det hemmelige våpenet» ikke så hemmelig likevel?

Talentet for å møte mennesker med et smil, og engasjere seg i dem, gjør at han lett knytter vennskapsbånd med alt fra konkurrende fargehandlere til malermestre og skipsredere.  Når han senere blir spurt om smilet er hans hemmelige våpen, nekter han, og forklarer: «...hvis jeg overhodet har noe hemmelig våpen, må det ha vært evnen til å finne dyktige medarbeidere, og evnen til å lytte. Lytte omhyggelig til deres tanker, forslag og ideer.» 

Gleditsch mente det var noe fundamentalt galt med ledere som folk ikke følte de kunne snakke til. «Det avgjørende er at der eksisterer et tillitsforhold gjennom alle ledd, at man gjensidig bevarer det nødvendige respektforhold overfor ansvar og forpliktelser i den riktige rekkefølge, uansett på hvilken plass i bedriften man er plassert», sier han i forbindelse med sitt eget 95-års jubileumstrykk, som ble gitt ut av Jotun i 1989. Han er mannen ikke bare arbeiderne og de ansatte tør å snakke til og med. Han skaper også uttrykket «å være på hatt med», når han i Sandefjords gater løfter på bremmen og hilser på de han møter - alltid med et smil.

Lojalitet til arbeidsgiver må fortjenes

Gleditsch seniors syn på sine ansatte forklarer hvorfor han ble verdig deres sterke bånd til bedriften hans. «Det er mine medarbeidere som har hjulpet meg. Jeg er jo ikke fagmann. Selv er jeg nærmest selger, det har jeg vel i grunnen alltid vært».
Holdningene hans fører til fortjent lojalitet fra arbeidernes side – det viser de gjennom stadig kreative løsninger på praktiske produksjonsutfordringer. Nye produkter utvikles, også i tider der råvarer er vanskelig tilgjengelig. Det kan se ut til at problemer blir til nye innovasjoner – de går igjen gjennom Jotuns lange historie, og synliggjøres i historien som Torstein Bryn festet til papiret i en bok som tar for seg utviklingen fram til 1997.

Kriseår: ansatte reduserte lønningene

Året 1931 er preget av depresjon, og at markedet for hvalolje i Europa er brutt sammen. Det betyr krise for befolkningen i Vestfold. Rederienes måte å vise samfunnsansvar gjør sitt til at også Jotun-fabrikken sikret inntjening. For med båter i opplag blir de ansatte satt til å vedlikeholde båtene. Når Gleditsch senior også får sine ansatte til å gå ned 20 prosent i lønn, beholder de jobbene sine.

Arcanol: grunnlag for suksess

Gleditsch sikrer seg nettopp i 1931 både patent og salgsrettighetene til Arcanol, et svært viktig produkt for skipsmalingssektoren. Det blir omtalt som ”ny grå blymønje”,  og gjør at de rustbeskyttende produktene fra Jotun blir viden kjent – og sikrer Jotun inntjening i en tid preget av økonomisk krise. Gleditsch har nå noe å selge som han er alene om. Arcanol ble produktet som la grunnlaget for Jotuns suksess. Det kan han takke en mann som senere blir en trofast medarbeider; konsulenten og kjemikeren Manfred Ragg, opprinnelig fra Østerrike. I 1932 blir konkursrammede Vera Fettraffineri kjøpt opp. Her skal linolje produseres til malingproduksjon ved Jotun – og de to bedriftene har et administrativt samarbeid. I 1934 kjøper han gården Ambjørnrød i Andebu, og får dyrket interessen for jakt og natur.

Jotun skyter fart – og tar samfunnsansvar

I 1939 sørger Gleditsch senior for et pensjonsfond for de ansatte, som dannet sin egen fagforening allerede i 1937. I 1939 er også totalsalget doblet i forhold til salget i 1935, og åttedoblet siden startåret. Særlig tankflåten har gode år nå, og bidrar til at Jotun seiler i medvind. Men så kom tilbakeslaget, samtidig som krigsfrykten ble merkbar. Gleditsch’ optimisme er likevel ikke svekket av den grunn– han åpner samtidig eget salgskontor i Oslo. Det blir sågar utbetalt gratiale for første gang til trofaste medarbeidere. I styreprotokollen kan vi lese at bestefaren til Morten Fon, dagens konserndirektør, blir tilgodesett med kr. 500 i gratiale som butikksjef ved farvehandelen.
«Likeså bevilges kr. 2000,- til Finland i anledning krigen» står det å lese i protokollen fra 22. januar 1940.  I dag kaller vi det å ta samfunnsansvar, den gang var det å ta i et tak der senior så at det var nødvendig.

Vern av verdier – mer enn et slagord!

I 1940 har agenter blitt ansatt for å rekke over alle byene langs kysten, selv om Gleditsch selv fortsetter å kjøre rundt for å besøke kundene, som var forhandlere og redere.  Beskrivelsen fra krigsårene, forteller tydelig om mot, om hvordan lojalitet bygges stein på stein, og hvordan omsorg og respekt var verdier som gjorde seg tydelig gjeldende fra Gleditsch seniors side. Her kommer virkelig slagordet ”Jotun verner verdier” til sin rett – i flere dimensjoner.

Gleditsch senior satt ikke stille og så på at ansatte og eldre i Sandefjord led av matmangel. Han fant løsninger.

Når det var matmangel og rasjoneringene rammet det de ansattes familier. Da dro senior gjerne til landstedet sitt i Kjerringvik, og kom tilbake med fersk fisk. Flere ganger i uken kunne han komme ut på fabrikken med fisk som han delte ut til de ansatte – og til byens gamlehjem. Andre ganger sørget han for mer risikable måter å hjelpe på – som å bytte til seg matvarer fra bondegårder mot produkter fra Jotun. Det skjedde da tidene gikk fra vondt til verre. Maling var det vanskelig å få tak i for folk flest, og oppover i Vestfolds indre bygder ble disse byttet mot korn, poteter og andre varer som ble delt ut til ansatte. Når kulda satte inn, og det var knapphet på ved, ble de sendt til gården hans, Ambjørnrød i Andebu, på vedhogst. Her fikk arbeidere det ikke var oppgaver til som følge av mangler, full lønn for å hugge ved i stedet. 

Vi vet at «Nød lærer naken kvinne å spinne», og Jotuns historie viser tydelig hvordan mangel på råstoff eller andre problemer har ført til at kloke hoder har kommet opp med gode løsninger – og ført til lønnsomme nye produkter. 

Råvarer ble et stort problem med krigen, det tok ikke lange tiden før linolje, som var det dominerende bindemiddelet for maling, ble beslaglagt av myndighetene og rasjonert i forhold til uttak før krigen. Et viktig råstoff for Arcanol, kinesisk treolje, kunne heller ikke skaffes etter 9. april. Rolf Ra, innkjøpssjef kunne konstatere det ikke var mulig å skaffe blybarrer – som er avgjørende for å få fram blypigmentet man benytter til fremstilling av Arcanol. Så fikk han høre om en seilbåt som var til salgs. Den ble kjøpt, kjølen av bly demontert – og en forlenget periode med kvalitetsproduktet sikret. 

Siden kom erstatningsprodukter på hyllene, noen mer kreative – og stinkende enn andre.

Tranmaling? Kreativitet og en vilje til å finne løsninger ga illeluktende produkter – men også varige suksesser

Som da maling ble laget på basis av tran – eller sjødyrolje. Det luktet vondt, tørket omtrent ikke og ble ikke populær, for å si det mildt. Men produktet, som ble døpt «Gardol» ga i alle fall forhandlerne noe å sette i hyllene. 

En svart illeluktende væske, svartlut, et avfallsprodukt fra celluloseindustrien, ble testet ut som bindemiddel.

Da dette ble destillert, fikk man tallolje, som ikke var rasjonert. Ved destillasjon fikk man noe som viste seg å være godt egnet som bindemiddel i rusthindrende malinger – beken fra talloljedestillasjon ble faktisk benyttet langt inn i 1950-årene. Gulvlakken Vernol og interiørmalingen Estrol var begge basert på tallolje, og gjorde at Jotun kunne levere rasjoneringsfrie produkter, noe som gjorde fabrikken bedre kjent i farvehandlerkretser.

Jotun under krigen: «Ja, måtte den ti’a snart komme»

Under tysk okkupasjon tenkte Gleditsch senior langsiktig. Krigen skulle ikke få nordmenn til å glemme Jotun. Han var overbevist om at krigen en dag vil ta en slutt, at Norge ville bli et fritt land igjen – og rykket inn annonser med doble budskap. Blant nordmenn var det liten tvil om de klare sparkene til okkupasjonsmakten. En annonsetekst fulgt av en tegning av en gitterport som ble malt av en maler i klær som assosierer til tyske offisersuniformer. 

��Steng dem ute! – alle de tærende krefter. Vern anlegget med de industrimalinger Jotun i en krisetid kan skaffe. Jotun maling verner verdier!»

«...Bliver her snart en mulighed for en boks god maling igjen, tro? Ja, måtte den tiden snart komme! Jotun verner verdier».

Folk ble arrestert for mindre enn hva disse tidlige profilannonsene hadde som budskap – men det gikk bra. Antakelig gjorde annonsene sitt til at veien til forbrukerne ble kortere for Jotun da freden kom.

Amerikansk søppel – ny, norsk Jotun-emballasje!

Med fred tok verken råvaremangel slutt, eller behovet for oppgradering og vedlikehold. Fortsatt var produksjonen hemmet av rasjonering. Emballasje til malingproduktene ble et problem. En dag Gleditsch senior kommer til fabrikkområdet på sin faste morgentur rundt Gimle, er plassen full av skrot. «Hvem har kastet all søpla her?» spør han irritert. «Det er Rolf Ra, det», svarer en av arbeiderne. Innkjøpssjefen blir kalt inn på sjefens kontor. «Er det De som står bak denne svære søppelfyllinga, si meg er De blitt gal?» Da forklarer Ra at søppelet er hentet på en militær søppelfylling i Oslo, der amerikanere har kastet tomme jerrykanner og smøreoljekanner i forskjellige størrelser. 

En liten dampkjele blåser skrotet rent, et sveiseapparat tetter hullene – og med ett har Jotun emballasje mens konkurrentene står tomhendte!

Skjemavelde og byråkrati

I løpet av etterkrigsårene stakes kursen videre for Jotun, fortsatt under fast ledelse av Odd Gleditsch senior. 1. august 1953 får Odd Gleditsch Junior sin første arbeidsdag ved fabrikken, etter endte kjemistudier i USA. Men før det skjer, må senior møte utfordringer i form av et skjemavelde og byråkrati for å få bygget ut fabrikken – behovet er skrikende, kapasiteten sprengt allerede i 1947. I 1950 kommer byggetillatelsen, noe som gir både større produksjonskapasitet og et flunkende nytt laboratorie. Laboratoriet var det også skrikende behov for – etter at et uhell ødela det gamle. En ingeniør skulle nemlig sørge for en St. Hans-aften å minnes i 1948 – men ville nok selv for all ettertid huske kvelden da det gikk galt – og fyrverkerieksplosjon førte til at Jotuns laboratorie ble totalskadet av brann.  1950 ble det satt opp fabrikkbygg med plass til et av Nordens største forskningslaboratorier innenfor bransjen.

«Skal Jotun ha en fremtid og vokse seg stor og sterk, må vi satse maksimalt på forskning og utvikling!» sa Gleditsch.

Hvalfangerne ble satt til malingproduksjon – staben doblet på sommeren

På samme tid gjør Jotun og hvalflåten en utradisjonell vri på sesongarbeid; siden hvalflåten er sterkt sesongpreget, ville hvalfangerne gjerne ha en jobb når de kom hjem fra feltet hvert år i mai. Etter syv måneders fangst, kunne de ikke ha ferie i fem sammenhengende måneder, før de reiste ut igjen. Disse fem månedene var også da Jotun hadde størst press på produksjon – dermed ble løsningene at hvalfangerne begynte å jobbe i fabrikken kort tid etter at de kom hjem. Dette viktige samspillet mellom to betydelige næringer, gjorde at arbeidere fra to næringer fikk fagerfaring – og at Jotun kunne ha en bemanning på 32 i vintermånedene mot nærmere 60 i juni, juli og august.

Tilpasningsdyktig nestor

Odd Gleditsch senior tilpasser Jotun for nye markeder, ser muligheter og velger gjerne utradisjonelle løsninger. Det medfører at han tidlig vil satse på ny teknologi, og følger med på hva som utvikles der sønnen Odd studerer – USA.  Her kommer Gleditsch senior i kontakt med en internasjonalt kjent malingkjemiker, H. Cortney-Bryson. Han er ekspert på fremstilling av kunstharpikser. Han lærer Jotun å lage alkyder – og er dermed på et vis med på å legge grunnlaget for det som senere skal bli en av Jotuns viktigste suksesser gjennom tidene; alkydmalingen Fenom. Da Fenom kom i 1952, ble grunnlaget for ”gjør-det-selv-markedet” lagt, og betydde like mye som Arcanol hadde gjort for skipsmalingssektoren. Fenom og Fenolux gjorde det lett for oss å pusse opp selv, og merkenavn de fleste kjente til selv om de ikke forbandt dem med Jotun ennå.

Dette sier Odd Gleditsch senior når han runder 95 år i 1989: "Databehandlingen kan nok være elektronisk, i det hele tatt betyr jo teknikken svært meget, men avgjørende er og blir menneskene, deres idéer, deres fantasi. Og menneskene er ikke maskiner, her i Jotun er man ikke et nummer, her er det individuell behandling. Hos Gleditsch har teknikken og maskinene vært nyttig, ja et nødvendig hjelpemiddel. Men fremgangen, suksessen, er først og fremst skapt av de menneskelige egenskaper. Og inspirasjon til utfoldelse er kommet fra toppen."

Neste generasjon: internasjonalisering

Med Odd Gleditsch junior tok internasjonaliseringen fart – nå er det ikke lenger kun skipsfart som får Jotun til å krysse grensene. I tillegg skjerpes konkurransen, noe som stiller enda større krav til merkevarebygging. De kommende epokene av Jotun-konsernets historie vil bli fortalt gjennom intervjuer av Odd Gleditsch junior, hans sønn Odd Gleditsch d.y. og dagens konsernsjef Morten Fon – forøvrig sønnesønn av farvehandelens første butikksjef. Her kan du lese om hvordan Jotun nesten bukket under som følge av en katastrofal brann, som krevde seks menneskeliv. Du kan også lese hvordan Jotun setter sitt fotavtrykk over hele kloden.

Et livsengasjement

Odd Gleditsch senior var engasjert hele livet i utviklingen av Jotun. I 1970 ble han feiret for sine 50 år som forretningsmann, og i 1971 trakk han seg fra styret på grunn av høy alder. Etterkommere og dagens Jotunsjef er samstemte om at betydningen av Odd Gleditsch senior for dagens suksess er stor.

Hans evne til alltid å søke kunnskap og tenke utvikling, samtidig som menneskene rundt ham ble godt ivaretatt har ikke bare skapt sterke familiebånd og ønske om fortsatt eierskap i Jotun. Det har også bidratt til dyktige ansatte over hele verden – som preges av verdiene lojalitet, omsorg, respekt og mot.


Odd Gleditsch senior